Å AVSLØRE DEN STØRSTE LØGNEN SOM NOEN GANG ER BLITT FORTALT

(Exposing the Greatest Lie Ever Told)

av Ken Eckerty

Oversatt av Eric Perroud

Dere har alle hørt forkynnere og evangelister snakke om ”Den Største Historien Som Noen Gang Er Blitt Fortalt.” Det er en historie om kjærlighet, offer og ”evigvarende barmhjertighet.” Det er en historie som har blitt fortalt i over to tusen år med stor lidenskap og mange tårer, og som har forandret livene til utallige millioner over hele verden. Denne historien er selvfølgelig ingen annen enn historien om Jesu Kristi liv og virke. På denne nettsiden kommer du til å høre om denne historien, men du kommer også til å høre (kanskje for første gang) en annen historie. Denne historien, i likhet med den andre, blir fortalt med tilsvarende lidenskap – kanskje til og med mer. Denne historien, ulikt den andre, er en løgn. Det er ”Den Største Løgnen Som Noen Gang Er Blitt Fortalt” til menneskeheten, og du kommer muligens til å bli veldig overrasket over hvor denne løgnen kommer fra. Den kommer ikke fra de vi ville omtalt som hedninger, heller ikke fra ateister eller, for den saks skyld, de som iherdig opponerer mot Gud og religion. Nei, denne løgnen kommer ikke fra de vi ville forvente at den kommer fra. Den største løgnen verden noen gang har hørt kommer rett fra de som faktisk elsker og følger Jesus. Den kommer fra våre prekestoler og plattformer, den undervises i våre søndagsskoler, den kringkastes over hele verden gjennom våre TV-arbeid, og den forkynnes av misjonærene som oppholder seg på de mest avsidesliggende steder i verden.

Har jeg nå klart å fange din oppmerksomhet? Ok, så hva er løgnen? Det er den løgnen som sier at Gud kommer til å pine størsteparten av Sine skapninger for evig; det er den løgnen som sier at Jesus Kristus ikke kan frelse den størsteparten; det er den løgnen som sier at døden kommer til å eksistere for evig, og det er den løgnen som sier at det kommer en tid da Gud ikke vil være i stand til å vise barmhjertighet og kjærlighet til størsteparten av de Han skapte. Ja, dette er løgn fra religion og det er en løgn som så å si har fortært evangelisk kristendom; så til de grader faktisk at kirkens budskap har blitt et budskap av frykt heller en et av kjærlighet og seier. Den har tatt Guds herlige dommer og forvandlet dem til et sadistisk torturkammer, og verre en det; den har gjort Jesu Kristi verk på korset til en miserabel fiasko i det kun en liten minoritet av de milliarder av milliarder av mennesker som noen gang har levd kommer til å få se Himmelen. Denne nettsidens hensikt er todelt: 1) å proklamere seieren og kraften ved vår Herre Jesu Kristi Kors, og 2) å avsløre den falske doktrinen om ”evig” straff (som undervist av ortodoks kristendom).

Hvorfor er det viktig at vi studerer emnet om menneskehetens endelige skjebne? Noen har fortalt meg at dette emnet i virkeligheten ikke er relevant for dem fordi det fokuserer på fremtidige omstendigheter, mens vi heller burde ha omtanke for ”her og nå.” Jeg er absolutt enig i at vårt fokus burde være på ”her og nå,” og nettopp av den grunn må vi søke Guds hjerte i denne saken. Jeg er imidlertid uenig i at vår konklusjon i denne saken på ingen måte affekterer måten vi lever på nå. Å forstå disse tingene er særdeles viktig fordi det i særlig stor grad vil påvirke hvordan vi forholder oss til dem rundt oss (både til kristne og ikke-kristne), og hvordan vi forholder oss til motgang i våre egne liv. I tillegg, for at vi skal være i stand til å effektivt forkynne evangeliet til, og ha omsorg for, verden må vi kjenne til begynnelsen og enden av Guds plan for menneskeheten.

I denne artikkelen kommer vi til å stille fire veldig viktige spørsmål.

1. Har vi et ønske om å vite hvordan vår Himmelske Far virkelig er?

2. Hvordan kan vi overvinne ondt med godt hvis Gud Selv ikke kan gjøre det?

3. Ønsker vi å være helt sikre på at vi fremstiller Gud riktig for verden?

4. Ønsker vi å bringe det riktige budskapet til dem som går fortapt?

Min intensjon i denne artikkelen er ikke å presentere et eksegetisk argument mot ”evig” straff. Du vil finne nok av ressurser på denne nettsiden og andre som avslører løgnen om ”evig pine.” Målet mitt er simpelt hen å belyse viktigheten av dette temaet og oppfordre leseren til å selv søke sannheten. Det er lett for oss å ta for gitt visse doktriner som vi har trodd på hele livet. Mange ganger blir vi helt lammet i forhold til mulige feil fordi vi hører de samme tingene forkynt igjen og igjen fra plattformen. Men bare fordi flertallet tror at noe er sant betyr ikke nødvendigvis at det er det. Menn som Martin Luther bevitner det faktum. Det er alltid en risiko forbundet med å utfordre tradisjonell tankegang fordi det kan plassere oss i den ukomfortable posisjon av det å stå alene – men vi trenger Gudsmenn som er villige til å stå i mot tradisjon – alene om nødvendig – for å kunne være et lys midt i ”religiøst” mørke. Min bønn er at Gud gir oss motet til å søke etter sannheten, uansett hva det måtte koste!

I første rekke burde vår lengsel være å kjenne vår Himmelske Far. Jesus sa i Sin herlige bønn i Johannes 17,

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (v. 3)

Apostelen Paulus uttrykte også denne tanken: Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han, (Fil 3:10). Det burde være alle Guds barns lengsel å lære deres Far i himmelen å kjenne.

Hanna Whitall Smith i sin bok, The Unselfishness of God, uttalte:

”Når det gjelder det å oppdage Gud sikter jeg ikke til noe mysterium, eller noe mystisk eller noe uoppnåelig. Jeg mener simpelt hen det å bli kjent med Ham slik man blir kjent med en menneskelig venn; dvs. å finne ut hva som er Hans natur og Hans karakter, og komme til en forståelse av Hans veier. Jeg mener i korthet å oppdage hva slags Vesen Han virkelig er – hvorvidt god eller ond, hvorvidt vennlig eller uvennlig, hvorvidt egoistisk eller uegoistisk, hvorvidt sterk eller svak, hvorvidt vis eller ufornuftig, hvorvidt rettferdig eller urettferdig.”

Det er ikke noe bedre sted å starte når det gjelder det å finne ut hvordan Gud virkelig er enn å se til hvordan Han behandler Sine bortkomne og egenrådige barn etter at de har passert inn i den neste tidsalder. Hvordan er egentlig Gud i de kommende tidsaldre? Kommer Han til å være annerledes enn Han er nå? Er Han virkelig slik de fleste ser for seg – en Gud hvis kjærlighet er begrenset, hvis barmhjertighet opphører for størsteparten av de Han har skapt? Er det sant at Gud i de kommende tidsaldre ikke kan strekke ut barmhjertighet til selv de mest ynkelige av mennesker?

Det er en stor forskjell mellom det å bli kastet inn i ”evig” pine for å lide endeløs smerte (som ikke tjener noen hensikt for den som har forbrutt seg), og det å bli straffet med den hensikt å ”føre et menneske til enden av ham selv” (gjøre slutt på JEG’et) for så å føre ham tilbake til hans Far. Vårt svar i denne saken vil igjen avgjøre våre syn på Gud, og følgelig hvordan vi ser på og behandler andre rundt oss. Er Han kald, utilgivende og ubarmhjertig mot mesteparten av Sine skapninger som forkaster Ham her? Kommer Han kun til å gi ”evig” lykksalighet til en liten prosentandel av Sine avkom?

Jeg er selv far til to små jenter, og de er begge veldig forskjellige. Min eldste datter er sta og veldig viljesterk. Det skal mye til for å knekke henne (hun er akkurat som faren sin). Min yngste er mye mer fintfølende og tilpasser seg min vilje mye lettere. Som en far kan jeg ikke handskes med dem begge på samme måte. Når det gjelder den eldste må jeg bruke tøffe metoder for å ta knekken på hennes stahet, mens med den yngre kan jeg oppnå samme resultat ved å bruke mildere metoder. Men det tiltenkte resultat i begge tilfeller å få dem begge til å tilpasse seg min vilje, og jeg kommer til å gjøre det som trengs for å oppnå dette. Likevel, uansett hva barna mine skulle finne på å gjøre, så elsker jeg dem like mye. Alt jeg gjør for dem er for den hensikt å trene dem opp til å elske og adlyde Gud. Jeg har aldri straffet noen av dem ene og alene for å tilfredsstille mine krav til rettferd, og selv om barna mine synder daglig (som vi alle gjør), så er målet mitt alltid å korrigere deres oppførsel for å se til at de modnes frem til produktive og ansvarlige voksne.

Er Gud, som er alles Far (Mal 2:10; Apg 17:29), noe annerledes? Hvis Bibelen har rett når den sier at Gud er kjærlighet (1 Joh 4:8), kan da Gud gjøre noe forskjellig fra og utenom Hans kjærlighet? Vi har pervertert Guds kjærlighet ved å si at Guds straffer kun er en demonstrasjon av Hans rettferd. Jonathan Edwards gikk så langt som å si at ”helvete er fullkomment hat uten kjærlighet.” For en pervertering av Faderens fantastiske kjærlighet! Hvis flertallet i Kirken har rett og straff aldri kommer til å ta slutt, så kan ikke Gud elske de Han piner evig., og hvis det er tilfellet, vel, da har Jonathan Edwards rett, og ”evig” straff er simpelt hen en demonstrasjon av Guds rettferd uten Hans kjærlighet.

Jeg, derimot, er her for å argumentere for at Gud ikke kan gjøre noe atskilt fra Sin kjærlighet. Selv Hans straffer tjener en hensikt for den som har forbrutt seg (Jes 4:4, 26:9). Gud er fullkommen hellighet, og av den grunn må Han ta hånd om synd, men Han er også fullkommen kjærlighet. Følgelig må alt det Gud gjør demonstrere begge disse sidene ved Hans vesen. Vi kan ikke skille Guds rettferd fra Hans kjærlighet, for hvis vi gjør dette skaper vi en schizofren Gud med to veldig forskjellige personligheter. Likevel er nettopp dette det størsteparten av Kirken lærer. Hvis helvete er ”evig” har Gud faktisk gjort noe som er atskilt fra Hans kjærlighet. Hvorfor sier jeg det? Vel, for at kjærlighet virkelig skal være kjærlighet må en eller annen handling bli utført mot en annen person uten at den [kjærligheten] tenker på seg selv. Med andre ord; for å si at noen elsker, må han utføre en eller annen kjærlighetshandling ”utenfor” seg selv, og den må videre ha den hensikt å skulle gjøre individet bedre. Selv straff må ha som mål å forbedre en person, for hvis ikke er det ikke kjærlighet.

Tilbake til min analogi om en forelder. Hvis jeg virkelig elsker barna mine vil alt jeg gjør mot (og for) dem være for deres forbedring, ikke kun får å tilfredsstille min egen egoistiske trang etter rettferd. Så hvis jeg gir dem ris, selv om det er smertefullt for dem, må det gjøres med en lengsel etter å på en eller annen måte forbedre dem. Hvis ikke kan jeg ikke si at jeg virkelig elsker dem. Første Korinterbrev 13 er en vakker beskrivelse av hvordan vi skal manifestere kjærlighet:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. (1 Kor 13:4-7).

Så la meg spørre deg da; hva er hensikten med ”evig” straff? Hvis Guds straff aldri tar slutt, hvilken hensikten har da denne overfor lovbryteren? Hva slags forbedring kan det sies å være snakk om for synderen? Svaret er ”ingen.” Og hvis det ikke foreligger noen intensjon om korrigering av lovbryteren, er faktisk den eneste hensikten den kunne tjene være å enten tilfredsstille Guds egen særegne sans for rettferdighet, eller å lære den stakkars synderen en ”evig” lærepenge. I begge tilfeller ville dette vært en egoistisk handling fordi Han da kun ville ha tenkt på Seg Selv. Det skal være sikkert og visst at Gud ville ikke hatt synderens beste i tankene om Hans straffer fortsetter uten ende. Og er ikke nettopp dette det kjærlighet er – det å være opptatt med andres ve og vel? Selve kjernen i kjærlighetens vesen er jo ideen om at den er fullkomment uselvisk – den søker ikke sitt eget (1 Kor 13:5). Hvis Gud handler slik ortodoks kristendom beskriver, hvordan kan dette være kjærlighet? Selve ideen om ”evig” helvete viser at vi tror på en gud som utfører sine handlinger simpelt hen for å tilfredsstille sitt eget behov for rettferd og hevn. Av den grunn er dette handlinger som ikke kan sies å være kjærlighet fordi det ikke resulterer i en forbedring av synderen, og hvis dette er tilfelle, da er ikke Gud kjærlighet, i alle fall ikke for de Han piner ”evig.”

MERK: Noen i Kirken tror på doktrinen om utslettelse. I motsetning til ”evig” pine, så bærer i alle fall dette synet med seg et visst element av kjærlighet til forbryteren. I dette tilfellet ville den arme synderen heller bli fridd ut fra sin lidelse ved å bli fullstendig utslettet. Dette faller likevel langt under Guds seier på Korset.

Ingen ville benekte at Gud elsker alle mennesker (unntatt kanskje Kalvinisten), men hvis Skriften har rett når den sier at Gud er kjærlighet, då må Gud elske alle mennesker, ikke bare i det korte jordiske livet Han gir oss, men også gjennom tidsaldrenes tid og videre! Befalte ikke selveste Jesus oss at vi skal elske våre fiender? Lærte ikke Paulus oss at hvis våre fiender hungrer og tørster, så skal vi gi dem mat og drikke? Gjelder dette kun et menneskes korte livsperiode her på jorda? Ingen av oss tviler på at de som kastes i ildsjøen er fiender av Korset, men elsker ikke Gud disse menneskene? Og hvis det er sant at Han elsker dem, hvordan vil Hans kjærlighet til dem manifestere seg mens de er i ildsjøen? Eller kommer Han til å slutte å elske dem og forsake dem for ”evig” tid? Dette er vanskelige spørsmål, men de må besvares.

Uansett hvor fæle og opprørske min barn kunne finne på å oppføre seg, ville jeg aldri straffet dem simpelt hen på grunn av sinne og hevn – fordi å gjøre dette ville være egoistisk – og hvis jeg likevel gjorde det, kunne det da sies at jeg virkelig elsker mine barn? Hvis jeg påfører dem alvorlig smerte kun for å lære dem en lekse uten å formane dem til forbedring, hva slags far ville jeg da vært? Hva slags Far ville Gud vært hvis Han handlet etter det mønsteret? Er ikke Hans kjærlighet til oss mye større en den kjærligheten jordiske foreldre har til sine egne barn? Forventer Han mer av oss enn Han Selv er villig til å gjøre?

Tjener vi en schizofren gud? Er det to forskjellige guder i Bibelen – en gud av hevn og en annen gud av kjærlighet? Hvilken beskriver den Gud du tilber? Flertallets gud sier han er hevnlysten og hatefull mot flesteparten av de han skapte. Jeg sier at vår Gud ikke kan handle slik flertallet sier. Jeg sier at vår Gud ikke kan kaste folk i ”evig” helvete og elske dem samtidig. Jeg sier at Guds straffer alltid tjener en hensikt for dem som mottar dem.

Ønsker du å kjenne Guds hjerte slik Jesus bad for og Paulus lengtet etter? Sett da alt inn på å stå din prøve overfor Gud!

For det andre har Gud kalt oss til å seire i denne verden, men hvordan skal vi kunne gjøre det? Verdens filosofi er å seire ved styrke og makt – gjør hva som helst for å få et forsprang – hold øye med den som er nummer EN, og hvis det betyr at man må gjøre andre mennesker vondt for å kunne klatre opp suksesstigen, så får det bare være. Men er dette vår vei? Skal kristne seire ved styrke og lureri? Paulus uttalte:

Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du glødende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode! (Rom 12:20-21).

Vi er ment å overvinne våre fiender med kjærlighet og godhet. Er ikke dette akkurat slik Gud handlet med oss?

Eller er det slik at du ikke har så veldig høye tanker om Hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet, samtidig som du kanskje ikke skjønner at Guds godhet driver deg til omvendelse? (Rom 2:4). Lar ikke Gud sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige? (Matt 5:45). Hvorfor gjør Gud dette? Hvorfor svarer Han ondt med godt? Han gjør dette fordi Han elsker oss og ønsker å drive oss til omvendelse.

Det perfekte eksempel i Skriften på det å overvinne ondt med godt er Korset. Dette er Guds måte. Paulus sa at Korset er dårskap for verden fordi det er et symbol på svakhet og fornedrelse (1 Kor, kapittel 1). I stedet for å overvinne verden og all dens ondskap gjennom makt og hevn, valgte Herren den mest ydmykende metoden noen kunne tenke seg. Korset er det perfekte bildet på kjærlighet. For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, den enbårne…Dette var Guds valg for hvordan Han ville overvinne ondskap. Det ble ikke gjennom hevnens sterke arm, men gjennom Korsets godhet og kjærlighet. Og det er på denne samme ydmykhetens sti vår Herre befaler oss å vandre. Vi vil overvinne verden, kjødet og djevelen gjennom Korset – det perfekte uttrykk for Guds godhet.

John Milton sa; ”Han som seirer ved styrke har overvunnet kun halve sin fiende.” Ingen betviler at Gud kan underlegge seg verden ved bruk av makt. En hver som kan tale denne verden inn i eksistens med kun et ord kan visselig også på samme måte utslette alle Sine fiender. Og på samme tid, en hver som er mektig nok til å vende kongers hjerter og bruke hele nasjoner til å utrette Sin vilje, er også mektig nok til å vinne hele sin skapning ved kjærlighet. Men på hvilken måte skal Gud forlike verden? (Kol 1:20; Fil 2:10-11). Kommer Han til å fullføre dette ved makt eller kjærlighet? Når den dagen er omme, og alle har blitt forlikt med Gud, hva vil vi da være i stand til å si om Skaperen; at Han med stor makt og hevn kastet størsteparten av Sin skapning inn i endeløs pine, eller at Han overvant all ondskap i verden med evig godhet, vennlighet og kjærlighet? Hvilket tror du er det største verket utført av en allmektig og suveren Gud: å tvinge størsteparten av verden i kne og underkastelse, og så pine dem til evig tid, eller gjennom Korsets kjærlighet vinne alle Sine fortapte og egenrådige barn tilbake til Seg Selv igjen? Hvilket mener du gir mer ære og herlighet til Gud?

Hva sier så dette om hvordan vil skal leve på denne jorda? Hvis vår Gud ikke kan overvinne ondt med godt, hvordan kan Han forvente av vi skal kunne det? Når vi møter motgang, hvorfor skal vi svare med kjærlighet når vår Gud til syvende og sist ikke gjør det? Hvorfor skal vi "tilgi sytti ganger syv" når det vil komme en tid da Gud ikke kommer til å tilgi flesteparten av de Han har skapt for ”evigheters evigheter”? Hvorfor skal vi vende det andre kinnet til og ikke gi igjen ondt med ondt når Gud, som antas å være god, gir igjen ondt med ondt?

Andrew Jukes sa:

”Våre syn på Gud slår tilbake på oss selv. Ved en evig lov må vi mer eller mindre blir forvandlet til lignelsen av den Gud vi tilber. Hvis vi ser på Ham som hard, blir vi harde. Hvis vi ser på Ham som likeglad hva gjelder menneskers kropper og sjeler, blir vi likeglade også. Hvis vi ser på Ham som kjærlighet, kommer vi til å reflektere noe av Hans kjærlige vesen.”

Hvor sant er ikke dette utsagnet! Jeg har sett dette i mitt eget liv. Hvis vi tilber en Gud som piner mesteparten av Sin skapning for evig, så hvorfor burde ikke vi opphøre oss på samme måte? Størsteparten av Kirken er så kjapp med å fordømme andre, men vi er ikke i stand til å se at vi bare handler på den teologien vi har omfavnet og akseptert!

For det tredje sverter doktrinen om ”evig” pine Guds karakter og portretterer Ham som en Gud av begrenset tilgivelse og kjærlighet.

Noen av oss at vært i den uheldige situasjon av å ha fått våre omdømmer svertet av ondsinnede og falske uttalelser. Kanskje det vondeste av alt er å bli anklaget på falsk grunnlag av familie og venner. Det er ikke noe som gjør mer vondt enn å bli dolket i ryggen av noen nære og kjære. David forstod virkelig dette, slik som han skriver i Salme 55:12-13:

Det er ikke en fiende som håner meg, det kunne jeg nok tåle, ingen uvenn som ydmyker meg, da ville jeg gjemme meg for ham. Nei, det er du, min likemann, min gode venn og kjenning.

Vår Herre Jesus forstod absolutt smerten forbundet med det å bli sviktet, for det var kun Johannes og noen få kvinner som stod hos Ham i Hans siste timer på Korset.

Hvis du aldri har opplevd hvordan det føles å bli sviktet av noen du er glad i, eller kjent på smerten som følge av å bli uriktig anklaget av en kjær venn, er du kanskje ikke i stand til å helt skjønne det poenget jeg er i ferd med å gjøre. Mens de fleste av oss raskt ville kommet en venn til unnsetning hvis han eller hun hadde blitt utsatt for slik urettferdig behandling, er vi samtidig ikke klar over av vi er skyldige i å påføre vår Himmelske Far akkurat samme urett. Doktrinen om ”evig” pine mistolker Guds karakter, Han som er ren kjærlighet og tilgivelse. ”Evig” straff sier at Guds kjærlighet kommer til å mislykkes for størsteparten av Hans skapninger, at Hans tilgivelse har en holdbarhetsdato, og at Han enten ikke kan eller vil vise barmhjertighet og nåde videre og forbi graven. Selv om noen i ”helvete” skulle skrike ut at Gud må vise barmhjertighet og trygle Ham om å gi dem en annen sjanse, så ville denne harde og forherdede Gud simpelt hen bare snu seg bort og ignorere deres rop som om han aldri hadde hørt dem.

De fleste av oss har aldri studert denne ”tradisjonen” for å se om den faktisk læres i Guds Ord, men jeg er imidlertid villig til å vedde på at de fleste av oss er ukomfortable med denne vanlige læren trodd på av størsteparten av Kirken. Og veldig få står rake i ryggen og preker denne doktrinen med lidenskapelig glød. Det er en god grunn til dette. Hvor lenge er ”evig”? L. Ray Smith skriver:

”Se for deg at du brennes og tortureres uten en eneste gang å kunne trekke et lettelsens sukk og uten noe som helst håp i trillioner av århundrer. Vel, selvfølgelig kan vi menneskelig sett ikke en gang forestille oss slik tortur i en så lang periode med tid – våre sinn og vårt følelsesliv er ikke i stand til det. Hvis en hvilken som helst tilregnelig kristen kunne være vitne til, selv kun for noen få timer eller noen få dager, hva slags heslig tortur som presenteres av kristen doktrine, tror jeg vedkomne seriøst ville revurdere om en kjærlig Gud er i stand til slik sadistisk straff. Prøv å se for deg denne torturen ramme størsteparten av den menneskelige rase i trillioner av trillioner av århundrer. Prøv dette: Et sandkorn inneholder millioner av millioner av atomer. Se for deg at hvert eneste atom i det kjente fysiske univers representerer en trillion århundrer med tortur i Helvete. Det ville således ta milliarder av trillioner av århundrer å kun komme gjennom atomene i ett eneste sandkorn. Se nå for deg å gå videre til sandkorn nummer to, nummer tre, nummer syv hundre og åttiniende milliard sandkorn, så alle atomene i Jorda, vår galakse Melkeveien, så den nærmeste galaksen, så de neste milliardene av de nærmeste galaksene, etc., etc. ET ATOM (en trillion århundrer) AV GANGEN! Hvor langt inn i evighet antar du at et slikt sinnsforvrengende antall århundrer tar oss? Det ville tatt oss INGENSTEDS inn i evighet! Offere for slik kjetterisk lære som evig pine ville ikke vært NOE nærmere enden på deres ”ildprøve” etter alle disse trillionene av trillionene av århundrer enn da den begynte. De ville ikke vært ET SEKUND nærmere slutten på deres lidelse.”

Å, hvor blinde og hardhjertede vi har blitt som kan tro at vår Gud kunne gjøre noe så fryktelig! Guds dommer som er beregnet på å føre et menneske til ”slutten av seg selv” er en ting, men ”evig” elendighet, lidelse, sorg og tortur er noe ganske annet. La oss skamme oss for at vi for det første ikke engang stiller spørsmål ved om en slik doktrine faktisk kan være sann, og for det andre, for at vi er late og tilfredse med å akseptere hva våre kirkeledere har lært oss uten å selv gjøre det studiet som kreves for å avgjøre den virkelige sannhet om Guds store kjærlighet til alle mennesker.

Hvor bedrøvet vår Gud må være av å se Sitt eget folk spre løgner om Ham. Hvor mye hater ikke vi at det blir fortalt løgner om oss? Hvor mye mer sårer ikke vi vår Far i Himmelen på grunn av den måten vi presenterer Ham for mennesker? Ved Golgata ble to tyver korsfestet sammen med Jesus, en på hver side. En tyv hånet Kristus, mens den andre forsvarte Ham. Doktrinen om ”evig” pine håner Kristi verk og Guds kjærlighet. Hvilken ”tyv” vil du være i dag? Kommer du til å fortsette å håne Guds karakter ved å fortsette å lære denne løgnen, eller vil du komme til evangeliets forsvar og proklamere den virkelige sannheten om Gud og Hans Sønn Jesus.

Sist, men ikke minst, må vi spørre oss selv; hvilket ”evangelium” er det vi bringer ut til verden? Hva er de "gode nyhetene" Paulus sier at vi skal proklamere?

Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen (2 Kor 5:18-20).

Vårt budskap til verden er ikke at de trenger å ”akseptere” [”ta i mot”] Jesus Kristus ellers så kommer de til å lide konsekvensene av ”evig” pine. Vi er ment å gå ut og fortelle verden at de har blitt forsonet med Gud gjennom Kristus og at Gud ikke lenger tilregner dem syndene deres. Vi er ment å formane dem om å la seg forlike med Gud. Dette er det budskapet vi som sendebud i Kristi sted skal bringe ut til verden.

Paulus talte til filosofene på Areopagus i Apg 17:31 og advarer dem om en kommende dom. Jeg tror så absolutt at vår representasjon av Gud hadde vært ufullstendig om vi ikke advarte mennesker (inklusive kristne) at det er konsekvenser for synd. Paulus’ budskap til disse filosofene var at Gud strengt befaler alle mennesker alle steder om å omvende seg. Men det er imidlertid en stor forskjell mellom det å advare mennesker om en kommende dag da Gud kommer til å dømme alle mennesker (noe Han absolutt kommer til å gjøre), og at konsekvensen av å ikke akseptere Jesus Kristus er ”evig” pine i helvetesflammer. Sistnevnte er ikke evangeliet. Guds evangelium i Kristus er at Gud har forlikt verden (ikke bare kristne) med [til] Seg Selv gjennom blodet av Hans Kors. Paulus forteller oss i 1 Tim 4:10 at Kristus er alle menneskers frelser, særlig deres som tror. Når var sist gang du hørte en evangelist fortelle ikke-troende at Jesus Kristus er deres Frelser og at Gud har forlikt dem til Seg Selv, og at Han ikke tilregner dem deres synder? Når? Vårt budskap er å bønnfalle dem om å i Kristus la seg forlike [eng: conciliate] tilbake til Faderen – slik at full forlikelse [reconciliation] kan finne sted, ikke for at de kommer til å brenne i ”evige” flammer hvis de ikke aksepterer Kristus. Sistnevnte er ikke et budskap fra et sendebud med gode nyheter. Dette er ikke Paulus’ budskap til folkeslagene, og det skal heller ikke være vårt. Jeg tror at doktrinen om ”evig” pine har gjort mer for å vende mennesker bort fra evangeliet enn noen annen falsk doktrine Kirken noen gang har omfavnet. Det er en blasfemisk løgn som sverter Guds karakter og svekker Kristi verk. Det er på høy tid å sette alt inn på å stå vår prøve overfor Gud [eng: ”study to show yourselves approved”] slik at vi kan kjenne sannheten om ”hele” Guds evangelium i Kristus.

For å konkludere; jeg har prøvd å fremme grunner til hvorfor jeg tro vi på nytt trenger å tenke igjennom doktrinen om ”evig” straff. Mitt håp og min bønn er at jeg har hjulpet deg til å se nødvendigheten av å søke Herren på dette kritiske emnet. Det er mange studieressurser tilgjengelig til å hjelpe deg i din søken etter sannheten. Se gjerne: Tentmaker’s Scholar’s Corner.

http://tentmaker.org/ScholarsCorner.html

Vi har i dag såkalte forkynnere av de ”gode nyhetene” som sprer falske anklager om Gud og Hans Veier. De truer verden med frykten for ”evig” straff hvis de ikke aksepterer Jesus. Noen av de ikke-troende jeg har snakket med er virkelig ”tenkere” og har tenkt igjennom det budskapet vi presentere dem – og vet du hva – det henger ikke på greip for dem. Jeg vet om mennesker som har forsaket kristendom på grunn av denne falske doktrinen om uendelig straff. Jeg kjenner kjære og elskede hellige som har hatt nervøse sammenbrudd fordi de var ærlige nok til å virkelig tenke igjennom hva Kirken lærer vedrørende dette emnet. Resten av oss (meg selv inkludert) har simpelt hen bare akseptert denne ”mennesketradisjonen” som sannhet. Det var Joseph Göebbels som sa; ”Fortell en løgn lenge nok, høyt nok og ofte nok, og folk kommer til å begynne å tro deg.”

Jeg skal avslutte dette essayet med et kort sitat av Andrew Jukes fra hans bok The Restitution of All Things (Gjenopprettelsen av Alle Ting):

”Det er ikke opp til meg å dømme Guds hellige som har gått forut. Deres dom er med Herren, og deres arbeid med deres Gud. Men når jeg tenker på ordene, ikke fra de kjødligsinnede og profane, men de selv fra noen av Guds kjære barn i den lange natt, da ”dyret” som likner ”et lam og talte som en drage,” hadde herredømme; når jeg finner at Augustin uttaler at ”selv om spedbarn som forlater kroppen [dør] uten dåp vil være i den mildeste fordømmelse av dem alle, er han skyldig i et stort bedrag, og bedrar også seg selv, han som forkynner at de ikke kommer til å være i fordømmelse,” og mener ved det selvfølgelig uendelig straff. Eller Thomas Aquinas; ”de frelstes lykksalighet kan behage dem mer, og de kan gi mer rikelig takk til Gud for den, at de tillates å bivåne straffen av de ugudelige;” eller Peter Lombard, at ”de utvalgte, mens de ser den ubeskrivelige lidelsen til de ugudelige, ikke kommer til å affekteres av sorg, men heller mettes med glede ved det synet, og gi takk til Gud for deres egen frelse;” eller Luther at; ”det er den høyeste grad av tillit [til Gud] å tro at Gud er barmhjertig, som frelser så få og fordømmer så mange, å tro at Han er rettferdig, som av Sin egen vilje gjør oss fortjent til fordømmelse.”

…når jeg minnes at slike menn har sagt slike ting, og at ord som dette har blitt godkjent av kristne, kan jeg ikke annet enn å falle på kne og be om at slik en natt ikke vender tilbake, og at Herren, der hvor den fortsatt tynger menneskers hjerter, vil spre den.

”Jesus gråt.” (Joh 11:35)

Flere norske artikler om helvete og universell frelse