OPPFINNERNE AV HELVETE
The Ancient Inventors of Hell
Oversatt av Eric Perroud
Polybius
Ca. 200-118 f.Kr. Gresk historiker tilhørende den hellenistiske periode, kjent for sin bok “Historiene” som dekker perioden 220-146 f.Kr. i detalj.
“Siden den gemene hop til enhver tid er ustadig, full av lovløst begjær, irrasjonell lidenskap og vold, finnes det ingen annen måte å holde dem i sjakk på enn frykten og skrekken for den usynlige verden; på deres vegne våre forfedre for meg ser ut til å ha handlet skjønnsomt da de på tross av at det var en vanskelig oppgave brakte inn i den populære tro disse forestillingene om gudene, og de infernalske regioner.” B. vi 56.
Dionysius Halicarnassus
Ca. 60 f.Kr. – 7 e.Kr. Gresk historiker og retorikklærer som blomstret under Caesars styre.
Dionysius forholder seg til hele saken som nyttig, men ikke sant. Antiq. Rom., B. ii.
Titus Livius
59 f.Kr. – 17 e.Kr. Romersk historiker som skrev et monumentalt historieverk om Roma og det romerske folk: “Ab Urbe Condita Libri” – “Kapitler fra Grunnleggelsen av Byen” som dekker perioden fra de tidligste romerske legender, lenge før den tradisjonelle grunnleggelsen i 753 f.Kr. og videre gjennom Augustus regjeringstid i Livius egen tid.
Titus omtaler saken i samme ånd (som Dionysius) og han roser Numas (tidligere konge av Roma 753-673 f.Kr.) visdom fordi han oppfant frykten for gudene som “en høyst effektiv måte å regjere [styre] en uvitende og barbarisk befolkning. Hist., I 19.
Strabo
63/4 f.Kr.–ca. 24 e.Kr.Gresk historiker, geograf og filosof. I dag huskes Strabo best for sitt verk på 17 bind, Geografika, som bokstavelig betyr «geografi». Det presenterer en utfyllende beretning om folk og steder fra forskjellige regioner i den kjente verden på den tiden.
“Folkemengden holdes tilbake fra laster [uvaner] ved de straffer gudene sies å skulle påføre overtrederne, og ved de redsler og trusler som visse forferdelige ord og monstrøse former setter preg av i deres sinn… For det er umulig å styre hopen av kvinner, og resten av den gemene hop ved filosofisk resonnement, og lede dem til fromhet, hellighet og dyd, men dette må gjøres ved overtro, eller frykten for gudene, ved bruk av fabler og under; for tordenen, aegis, tridenten, faklene til Furiene, dragene etc. er alle fabler, like som også all eldgammel teologi. Disse ting brukte lovgiverne som skremsler for å skremme vettet av den barnslige folkemengden.” Geog., B. I.
Timaeus Locrus
5. århundre f.Kr. Gresk phytagoransk filosof.
Etter at han uttalte at doktrinen om belønning og straff etter døden er nødvendig for samfunnet, fortsetter som følger: “Likesom vi noen ganger kurerer kroppen med usunne botemidler, når de som er mest sunne ikke gir noen effekt, så altså på samme måte styrer vi disse sinnene med falske sammenhenger, som ikke lar seg overtale av sannheten. Det er derfor en nødvendighet å inngyte frykten for disse fremmede pinsler: slike som at sjelen bytter sin bolig; at feigingen skamfullt støtes inn i en kvinnekropp; morderen fengslet inni kroppen til et vilt dyr; de forfengelige og vankelmodige forandret til fugler, og de dovne og uvitende til fisker.”
Platon
428/427-348/347 f.Kr. Klassisk gresk filosof og matematiker, forfatter av filosofiske dialoger og grunnlegger av Akademiet i Aten, den første institusjon for høyere utdannelse i den vestlige verden.
I sin kommentar av Timaeus støtter han fullt ut det han sier vedrørende den fantastiske oppfinnelsen av disse fremmede pinsler. Strabo sier at “Platon og de indiske Braminene oppfant fabler vedrørende de fremtidige helvetesdommene” (Hades). Chrysippus klandrer Platon for å forsøke å avskrekke mennesker fra å gjøre galt ved redselsfulle historier om fremtidige straffer.
Platon selv er ytterst inkonsekvent i det han noen ganger innfører, selv i sine seriøse taler, poetenes fabler, mens han andre ganger avfeier dem som fullstendig falske, og gir to fryktinngytende syn på den usynlige verden. Noen ganger argumenterer han, på sosiale grunnlag, at de er nødvendige for å holde tilbake onde menn fra ondskap og kriminalitet, for så i neste omgang å protesterer imot dem på politiske grunnlag. I sistnevnte tilfelle fremholder han at de skremmer borgerne og gjør soldatene til feiginger som, fordi de tror på disse ting, frykter døden og følgelig ikke slåss særlig bra. Alt dette viser i hvilket lys han så på dem; sikkert og visst ikke som sannheter, men som oppdiktning, hensiktsmessige i noen sammenhenger, men vanskelige å håndtere i andre.
Plutarchos
Ca. 46-120 e.Kr. Gresk historiker, biograf, essayforfatter og mellomplatonist, mest kjent for sine arbeid Parallelle Liv og Moralia. Ble underveis romersk borger.
Plutarchos behandler temaet ganske likt som Platon i det han noen ganger argumenterer for dem med stor høytidelighet og alvor, og ved andre anledninger kaller dem “eventyrlige historier, fortellinger med opphav hos mødre og ammer.”
Lucius Annaeus Seneca
Ca. 3 f.Kr.-65 e.Kr. En romersk, stoisk filosof, statsmann og dramatiker, og også humorist i et av sine arbeid. Han var lærer og senere også rådgiver for keiser Nero. Han ble senere tvunget til selvmord for delaktighet i den pisonske sammensvergelse for å likvidere den siste i rekken av Julio-Claudianske keisere, men det kan ha vært at han var uskyldig.
Seneca sier følgende: “De ting som gjør de infernalske regioner forferdelige, mørket, fengselet, elven med flammende ild, domstolen etc. er alle sammen fabler, som poetene underholder seg selv med, og ved dem urolig gjøre oss med verdiløse skremsler.” Sextus Empiricus kaller dem “poetiske helvetesfabler;” og Cicero omtaler dem som “tåpelige absurditeter og fabler” (ineptiis ac fabulis).
Aristoteles
384 f.Kr-322 f.Kr. Greskfilosofog naturforsker. Han var elev av Platonog lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikkog retorikk. Sammen med Sokratesog Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikkenog grunnla vår måte å se på kunnskapog vitenskap. Han ble «kristnet» av Thomas Aquinas, men Lutheromtalte ham som “Narristoteles.”
“Det har blitt overlevert i mytisk form fra de tidligste tider til ettertiden at der er guder, og at det guddommelige omfatter all natur. Alt utenom dette har blitt lagt til, etter den mytiske stil, med den hensikt å overtale folkemengden, og av hensyn til lovene, og med tanke på å være til en fordel for staten.” Neander’s Church History., I, p. 7. 11.
Sitatene er hentet fra boken “The Origin and History of the Doctrine of Endless Punishment” av Thomas Thayer (1855).