BEKJENNELSE OG OMVENDELSE AV EN TIDLIGERE HELVETESFORKYNNENDE PASTOR
(Confession and Repentance
of a Former Hell Teaching Pastor)
Oversatt av Eric Perroud
Et åpent brev til mine tidligere sognebarn:
Kjære dere alle,
Jeg er så lei meg. Jeg hører smerten i deres hjerter når dere med tårer innrømmer at dere har vanskelig for å tro at Gud kunne elske dere. Jeg forstår nå at jeg bærer en god del av ansvaret for nettopp dette. Noe av det jeg gjorde og underviste da jeg var deres pastor skadet dere, og var rett og slett en bjørnetjeneste for evangeliet om Jesus Kristus.
Tidlig i min tjeneste visste jeg simpelt hen ikke bedre. Jeg lærte dere det jeg hadde lært. Jeg var sluttproduktet av en form for kristelighet som har dominert så lenge – en institusjonalisert, geistligledet, maktbevarende perversjon av det Jesus hadde som hensikt for sine etterfølgere. Det er sant at jeg ikke hadde gjort de kritiske studiene og undersøkelsene for meg selv, og på egen hånd. Men, når alt kommer til alt, hvem var jeg til å skulle stille spørsmål ved det mine instruktører sa var den korrekte måten å tro på, og å ”gjøre” kirke på?
Da livserfaringer og personlig bibelstudie avslørte en del sprekker i mitt rigide doktrinelle fundament, begynte jeg å ane at det var mer til det å kjenne Gud enn det jeg visste. Likevel avvek jeg lite fra menighetens tradisjon, som jeg jo hadde blitt opplært i, og fortsatte å undervise ting jeg ikke lenger var overbevist om. Det var for viktig for meg å bevare min status og beholde mine menighetsmessige ”stjerner i boken,” som allerede var på god vei opp.
Vi påstod at vårt oppdrag var å redde fortapte sjeler fra helvete ved å få dem til å ”ta en avgjørelse for Kristus” og bli en av oss. Mer oppriktig var vi heller for det meste opptatt av å ”bygge kirke” og få den til å vokse. Ved hjelp av prekener og programmer av alle slag presset jeg dere til å prøve hardere. Jeg formante dere til å vise et ”dypere engasjement” for Gud og kirken. Jeg kalte dere til å være mer ”trofaste” og gi mer penger. Jeg lærte dere at hvis dere ønsket å behage Gud måtte dere bestrebe å være bedre kirkemedlemmer. På tusenvis av forskjellige måter fikk jeg dere til å tro at dere fortsatt manglet noe i Guds øyne.
Nei, jeg var ikke ondsinnet om disse tingene. Vanligvis gjorde jeg alt dette med et smil om munnen. Jeg fant på underholdende måter å si det på. Men uansett, i og med at jeg talte på vegne av Gud, gjorde jeg det klart at jeg forventet mer av dere, og det gjorde Han også. Uansett hvor hardt dere prøvde var jeg nødt til å holde dere motivert og sentrert i kirken. Jeg måtte få dere til å fylle opp setene deres, men også å ta med noen andre som kunne fylle et tomt et. Kirken (og jeg) hadde regninger å betale.
Resultatet for så mange av dere har vært at dere nesten ikke har lært noe om det livet av overflod Jesus lovte. Dere lever i konstant tvil om Gud noen gang kunne bli fornøyd med dere. Dette livet av overflod er simpelt hen ikke forenlig med det å konstant bekymre seg for at man kanskje skuffer Gud. Jeg lærte dere at Han var klar til å forvise bort til evig pine alle som ikke fant veien inn i Hans nåde. Et forsøk på å leve opp til forventninger var hovedgrunnen for hvorfor vi gjorde de fleste tingene vi gjorde. Skyldfølelse og skam var i realiteten limet som holdt oss sammen.
Mesteparten av tiden vår ble brukt til å streve etter å gjøre oss fortjent til Guds velvilje og gunst ved å be mer, lese bibelen mer, gjøre mer i kirken og ”vitne” mer. Jeg lærte dere aldri hvordan å leve i den viten om at Gud uten reservasjoner elsker oss på grunn av Jesus.
Vårt kirkemiljø var en kronisk ynglingsplass for hykleri. Vi drev et spill som gikk ut på å sammenligne oss med hverandre, og vi ekskluderte oss selv fra alle som syndet annerledes enn oss. Vi var strenge med hverandre når noen av oss feilet. Vi trodde det var vår plikt å sette hverandre på plass og opprettholde umulige ”hellighetsstandarder.” Vi holdt oss selv opptatt med debatter som gikk på om kristne kunne danse, gå på kino, bruke alkohol, sove lenge på søndager og gå glipp av kirken, ha på seg visse typer klær eller lytte til visse typer musikk. Vi kranglet over bibeloversettelser, hymner, lydvolum og teppefarger. Tilpassing til gruppestandarder var av veldig høy verdi, i likhet med det å etterkomme medlemsforskriftene og pastorens autoritet. I ”ordensreglenes navn” irettesatte og ”disiplinerte” jeg de som ikke etterkom.
Da jeg begynte å forstå betydningen av Guds nåde gjennom Jesus Kristus, holdt jeg det for meg selv. Ikke før jeg var tatt av kirkens lønningsliste var jeg villig til å erklære i vendinger blottet for enhver tvil at ”det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss” (2 Kor 5:19). Og på grunn av dette er vårt oppdrag å gå kjærlig ut til verden rundt oss med befriende gode nyheter, ikke med domspreking som presser mennesker til å trekke seg tilbake med oss inn i vår lille subkultur.
Min konstante bønn for dere i dag er at vår barmhjertige Himmelske Far gjør om på den skaden jeg har forårsaket i deres åndelige utvikling. Jeg ber om at Gud vil gjøre Seg Selv kjent for dere som det essensielle kjærlighetsvesen Han er. Skulle våre veier krysses igjen, ber jeg om at dere ser på meg kun som en medreisende – ingen tittel, ingen pidestall, vær så snill. Og husk; Gud elsker oss og kommer aldri til å gi oss opp. Han har inkludert oss alle i sin nåde gjennom Jesus Kristus og har aldri en eneste fordømmende tanke mot oss, aldri! Guds fred.
Omvendende deres,
(navn tilbakeholdt av webmaster)